Ærlighet er ingen skam

Urkvinnen! AARG!

Ikke bare kommer denne uhåndterelige urkvinnen frem ved fødsel, men også under svangerskapet. For min del føler jeg at min mann slapp billig unna. Men mulig han mener noe annet. Han slapp ihvertfall å ut midt på natta fordi jeg bare MÅTTE ha noe som vi ikke hadde.

Jeg forandret meg igrunn ikke fra hvordan jeg normalt er. Dette er vel kanskje ikke så bra? Når jeg blir sint, så er jeg virkelig sint. Det kommer som en eksplosjon uansett. Så hormonell har jeg vel egentlig alltid vært.

Folk spurte stadig forventingsfult om temperamang og cravings. Og alle var like skuffet da jeg fortalte at jeg ikke hadde forandret meg stort på det… Er ikke vi alle kvinner temperamangsfulle og med craving til tid og utider?

Litt synd å ikke kunne skylde på graviditeten når man sluker i seg en hel sjokoladepakke. Hadde jeg fått crazy cravings på jord eller glassskår, ja da hadde jeg garantert skyldet på at jeg var gravid! Men som kvinner flest, så har jeg plutselig lyst på noe godt å spise eller å drikke. Vi har nemlig dette hver mnd. Og som meg, nesten hver dag! Dette kalles: KVINNE. Dette må vi bare godta. Om vi vil eller ei. Og det er litt fantastisk og.

Man kan vel bare beundre at min mann fremdeles ønsker å tilbringe resten av livet sammen med meg! Et svangerskap får virkelig frem hvordan man er på godt og vondt. Bare vent til poden kommer!

Plutselig sitter jeg der å griner av ingenting. Jeg skyldte selvsagt på graviditeten, men i virkeligheten så gjorde jeg dette før jeg ble gravid også. Jeg er KVINNE! Det er bare sånn det er. Tårene fosser ut for alt og ingenting.

Man har stadig forventninger til dette å være gravid, og alle har sine forventnigner til hvordan akkurat du skal oppføre deg som gravid. Det er liksom om det finnes en fasit på hvordan du skal oppføre deg.

Fødsel. Ja, det er vondt! Du brøler, skriker og griner av smerter! Sånn er det bare, men tro det eller ei så er vi kvinner bydg for å gjøre nettopp dette. Til tross for at akkurat der og da kjennes det slett ikke slik ut.

Hele svangerskapet går man uviten om hvordan det faktisk vil føles. Du tror du vet hvordan du selv vil oppføre deg og hvordan du takler smerter. Nå må jeg bare le av min egen oppfatning av dette. Naivt nok skrev jeg et fødebrev med at jeg tror jeg takler smertene godt og vil jobbe godt med kroppen. Når jeg opplever smerter blir jeg ratlaus, men klarer å roe meg selv med riktig pusteteknikk. Hvis du i det hele tatt klarer å puste under en fødsel er du en av de heldige. Du bør føle deg priviligert som klarer å mulititaske! Når riene begynner føler man at man har kontrol på det hele. Man puster seg gjennom smertene som blir mer og mer intense. Men så helt ut av det blå kommer det smerter som du ikke ante eksisterte. Noe så slemt! Denne lille krabaten som har levd inni deg i så lang tid. All inclussive! Og så når poden bestemmer seg for å komme ut, så torturerer de deg på deg måten. Ja det føles skikkelig urettferdig. Og samtidig veldig synd for dem. Stakkars lille vesen. Jeg har det umenneskelig vondt, så tenk på den lille stakkaren som presser ut! Uff. Dette er slett ikke humant!

Takk å lov for lystgassen og smertestillende, som jeg for alt i verden skulle unngå! Naivt nok skulle jo dette være så naturlig som overhode mulig. De smertene man opplever, det er slett ikke noe naturlig med det! Kom med smertestilene! LYSTGASS! Jeg fikk petidin via veneflon. (som visstnok ikke har noen direkte effekt på selve smertene, men virker beroligende. Joda..)

For deg som har vært flink å vært edru gjennom hele svangerskapet, nå skal du endelig få følelsen av det å være beruset igjen med lystgassen. Så blir det litt morro på fødestuen. For en kort periode ihvertfall. Heldigvis har man ikke vondt hele tiden man er under fødsel. Riene varer opp mot halvannet minutt, så får du en pause. Den er riktignok ikke lange pausene! Men himla godt så lenge det varer.

På et punkt begynner pressetrangen. Den er helt forferdelig når du får dette og det liksom ikke noe å presse ut enda. Beste beskrivelse jeg kan komme med er: kroppen vrenges, du føler at ryggen brekker, at du skal spy og har ekstrem diare, alt på en gang. Nå har du virkelig mistet all kontroll og må bare følge med på denne berg og dalbanen som er satt i gang. «PRESS!» For en lettelse. Selv om dette er toppen av smertene du skal oppleve gjennom en fødsel, og nå var jeg uten smertelindrene, er faktisk det aller beste under en fødsel. Selv om dette er det verste i forhold til smerter. Endelig skjer det noe og man kan jobbe med kroppen. Nå føler man endelig en form for kontroll igjen.

Puff! Så er babyen plutselig ute og blir lagt på brystet ditt. Og ja, du glemmer smertene idet du har ditt kjære barn på brystet. Alt annet rundt deg fader vekk, og det er kun du og din nye familie som er i en fantastisk liten boble. Du får ikke med det noe av det andre som skjer rundt deg. Og hvis du føder slik som meg, sittene i sengen, så ligger du enda bena bena i været, med flere jordmødre foran dine private deler. De står gjerne å kikker etter morkaka som du au må presse ut! Splæsj! Så var den og ute. SE PÅ DEN! Den er skikkelig fasinerende og ikke minst utrolig ekkel! Tenk at noen faktisk tar dette med seg hjem og spiser. ÆRH!

Husker du jeg nevnte at du trodde du hadde opplevd det aller verste? Vel, kommer det verste. Du må sy… (Mange er heldige å slipper unna, og mange merker ikke at de blir sydd. Heldiggriser!)

Jeg lå der i en evighet. Det føltes ut som om de pirka meg nedentil med kniv eller noe. Jeg fikk riktignok bedøvelse og under selve syinga kjenner man ingenting. Men så må de jo pirke der du ikke har bedøvelse. LYSTGASS TAKK! Og så har man sitt nydelig og perfekte barn på brystet og sin bedre halvdel holder deg i hånda og kysser deg på panna. For et herlig øyeblikk. Selv om havle sykehuset ligger å kikker inn og styrer i minde edle deler, så er liksom fokuset på mitt på vår nye perfekte familie.

Hallo? Skal vi få et bevis på at vi får lov til å ta med poden hjem eller? Vet dere at vi tar med oss babyen? Det hele føltes som reine galskapen. Tenk at etter fine dager på sykehuset, som føltes som et hotellopphold. Ja, så skulle vi endelig ta den lille med hjem. Skumleste og beste følelse i hele verden. Tenk at de er så gale at de bare slipper oss ut!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s