Ærlighet er ingen skam

Øh, dette var jo ikke noe vanskelig!

Dette er faktisk de første tankene jeg hadde. Og jeg tror min mann tenkte noe av det samme. Nå var vi veldig heldige å kunne dele rom på sykehuset hele oppholdet (2 overnattinger) og har vært sammen om dette lille vesenet vi skal holde i live helt ifra starten av. Det har vært veldig godt. Så har vi avlastet hverandre så godt vi kan.IMG_20150418_122645 (2)

Første dagen og natten var helt forferdelig. Begge var utslitte etter fødselen som hadde startet natt til fredag kl 0152. Og ja, far var og veldig trøtt og sliten. Og det har han virkelig lov til. For en flott mann! Selv om jeg vet at han var litt stresset, var han flink til å holde meg rolig, og hele tiden visste hva jeg trengte eller ønsket uten at jeg trengte å si noe.

Som jeg skrev tidligere med at man virkelig ikke kjenner hverandre før man har oppølevd en fødsel. Jeg trodde jeg kjente han, men helt ærlig så ante jeg ikke at han er mer fantastisk enn hva jeg allerede kjente til! Nå høres jeg veldig veldig veldig veldig klisje ut, men det er sant! Og han fortjener å få høre det. Jeg passet virkelig på å uttrykke hvor mye jeg satt pris på hvordan han oppvartet meg og oppmuntret meg. Det gjorde det hele til en mer fantastisk opplevelse.

Men så hadde vi fått sovet, spist og hvilt oss litt. Vi følte oss litt menneskelige igjen, og alt som gjorde at vi bare ønsket å hjem etter fødselen føltes plutselig ut som en ferie på et flott hotell med all inclussive! Det var veldig trygt å være på sykehuset. Vi hadde alt vi trengte, og manglet vi noe var det bare å trekke i en snor, så kom de løpende og klar for å hjelpe oss.

Vi utnyttet denne mulighetem, men jeg ser jo i etterkant at vi kunne ha utnyttet dette mer! Ikke for å være frekk mot de fantastiske folkene som jobber på sykehuset. Men litt for ens egen del. Når man kommer hjem, så er det oss. Bare oss. Den nye familien som må klare seg selv 24/7.

Riktignok har man familie rundt seg som gjerne vil hjelpe. Jeg kan ringe når som helst på døgnet å få hjelp. MEN forskjellen er jo at det er familie som man gjerne ikke vil bry, og man vil jo bevise litt for dem at dette klarer man og. På sykehuset, ja det er jo jobben dems.

Vi innser jo ganske raskt at dette går veldig fint. Babyen får ny bleie av og til, spise, og sover hele tiden. Så dette var jo slett ikke vrient! De første dagene hjemme var også slik. Og vi var nesten bekymret for at han ikke kunne grine for å fortelle oss hva han ville. Vi trodde vi var verdens beste foreldre, med verdens beste bar. Men så. Så kom skrikingen. Og den kom skikkelig og! Men så viste det seg at vi hadde bare blitt litt slappe på å oppdage tegnene tidsnok. Og den teorien holder jeg meg til selv om du som mor til flere barn sier noe annet. Og det vil jeg sikkert si når jeg selv får flere en dag. Så hysj! La meg bare leve i godtroen om at dette stemmer.

Uansett, så er det bare noen dager, eller perioder i løpet av dagen som han skriker litt. Det er jo lov. Tross alt så oppfører han seg hele tiden utenom. Veldig lett og herlig førstebarn å ha med å gjøre. Stort sett veldig tilfreds!

Og skrikingen relaterer seg alltid rundt mat og det som skal ut igjen… Det hender han blir litt glupsk etter å ha sovet lenge, da er han skikkelig sulten og maten kan ikke komme fort nok eller i for store mengder. Mener han selv. I praksis er saken en helt annen. Han får luft, spiser for mye og ender opp med skikkelig mageknipe. I starten ble jeg helt fortvilet over å ikke kunne roe han ned. Han viste tegn til å være sulten, la seg til, men dyttet seg bare vekk skrikende ifra brystet. Jeg prøvde og prøvde uten hell. Nå i etterkant skjønner jeg at det er snakk om luft. Og det gjør vondt! Skikkelig vondt også.

Så når han tar matpause må han opp å rape. Det er ofte det kommer en skikkelig rap og man tror at luften er kommet opp. Ikke alltid at det er slik, men dette glemmer jeg til stadighet enda. Han skriker, jeg er trøtt og sliten i hodet av å ha andre ting på lista. Prøver å få fokuset på andre ting for å roe han ned. Men ingenting nytter og jeg føler meg håpløs og udugelig som mor som ikke forstår hva han vil! Men så plutselig kommer gulpespruten, rapen eller fisen i bleia. BOM! Babyen er helt rolig og ligger rolig til brystet og spiser seg selv i søvn. Og så sitter du der oppgitt ovre at du ikke forstod at det var bare luft denne gangen også. Og noen ganger er det rett og slett fordi han bare vil bytte bryst. Sære vesner. Blir liksom lei av den ene siden og vil bytte. Jaja. Er vel litt som oss også. Nei nå vil jeg ha et annet type pålegg på brødskiven…?

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s