Ærlighet er ingen skam · Diverse

Hva søren skjer?!

Hva i alle mine dager?! Plutselig fra den ene dagen til den andre så forandres idyllen til et rent H…..!

Jeg aner virkelig ikke hva som skjedde. Plutselig sov han urolig på natta, han ble fy forbanna bare han så på meg og jeg klarte ikke roe han ned. Uansett hva jeg gjorde, så ble det verre. Eneste utvei var å vente til det var over. Skikkelig raserianfall som kommer uten forvarsel.

Nå kan jeg legge til at man underveis begynte å skjønne hvorfor gullungen plutselig ble mitt verste mareritt.

Det er mye de små må gå igjennom. Slik som jeg har delt med dere før, så er det jaggu med ikke lett å være liten og ikke har mulighet for å uttrykke seg på samme måte som vi voksne kan. Eller større barn. De kan uttrykke seg på utrolig måter, men når ikke språket enda sitter på plass, så kommer frustrasjonen raskt! Og der har du min lille demon.

H….! Hjemme varte ca 1-1,5 uker. Og det eneste var å overleve dette og se lyset i tunnellen, som riktignok akkurat der og da virket helt mørk. Jeg så ikke lyset i det hele tatt og var virkelig på bunnen selv. Og selvfølgelig er mannen bortreist i denne perioden, så jeg må klare det verste selv. HELDIGVIS har jeg foreldrene mine og min bror rett i nærheten. Så når han ikke var i barnehagen kunne jeg levere han til dem når det stod på sitt verste og jeg selv hadde nådd bunnen.

Men til syvende og sist kan man ikke bare levere dem vekk heller. Man skal lære dem å takle vanskelige perioder, og her er det veldig viktig at man klarer å beholde roen, og løse det slik man selv ønsker å barnet sitt skal løse og reagere. DET ER VELDIG LETT Å SI! MEN JEG HAR SELV IKKE KLART Å GJØRE DETTE PÅ DEN BESTE MÅTEN! Jeg kan ikke sitte her og fortelle at sånn og sånn skal du gjøre det. Jeg har nettopp selv brølt og skreket til mitt barn. Jeg ble svarten med så lei av grining og sinnet til guttungen at jeg selv brøt ut og viste min verste sider i form av skriking og brøling. MEN jeg er ikke den eneste som har gjort dette. Og jeg kommer garantert til å gjøre det igjen….

Og jeg angrer like mye hver gang. Kanskje mer og mer… Det er ingen unnskyldning, men forklaringen er: Når poden etter flere dager og netter har raserianfall som gjerne varer opp til 2 timer på det verste uten stans, uansett når tid på døgnet det starter. Da sier det seg selv at hver enkelt menneske får nok og flipper selv. Og det er ingenting som skal til før det utløses. NOK ER NOK! Og ja, jeg nådde bunnen igjen og ble helt utslitt.

Stakkars poden opp i alt dette, som er grunnen til oppførselen, er at det kom 4 nye tenner, forkjølet med tett nese og hoste, som resulterte i at han ikke fikk spist nok mat, ikke fikk han sover, pappa var mye borte i denne perioden, mamma måtte jobbe og lange dager i barnehagen. Det er klart at dette må få utbrudd en plass. Og da ble det raserianfall som er et resultat av alt dette. Og det forstår jeg så inderlig.

Og når man føler man har nådd bunnen og det ikke kan bli verre, så blir det det. Og alt i din verden bare raser sammen. Og du kan ikke skjønne at du i det hele tatt ønsket å få denne ungen. Men så opp i alt raseri til både deg og poden, blir han plutselig stille. Strekker armene opp mot deg, etter å ha sparket, slått og kaste ting på deg. Du ser poden i øynene, som er fylt av tårer, og løfter han opp. Og den lille holder deg ekstra godt fast og du sier unnskyld for at mamma var så dum å brølte og skrek. Det var skikkelig slemt og mamma må ikke gjøre sånn. “Mamma forstår at ikke alt er like lett når man er liten. Unnskyld.”

Så plutselig er alt over og poden som så ut til å hate deg aller mest i hele verden, plutselig viser all kjærlighet og trenger deg aller mest i hele verden.

Det er utrolig det spesielle båndet man har til sine barn som mamma. Uansett hvor sinna og forbanna de er, og det føles som om de hater deg over alt på jord. Så vil vi elske dem uansett. Og de vil elske deg for at du ikke gir opp.

Denne perioden fikk meg til å se på mine reaksjoner på en litt annerledes måte. Jeg måtte igjen finne meg selv og se min reaksjon utenfra. Det er ikke lett når det står på. Men det må man. Man må lære av disse periodene og gjøre sitt ytterste på å veilede de små til hvordan de skal reagere. Reagerer vi med sinne og blir forbanna tilbake. Ja, da har vi en ond sirkel.

Det er lov til å være sinna, og i det hele tatt vise følelser. Men det å skade andre, være respektløs eller å ødelegge noe er ikke lov. Her må man sette klare grenser og kunne si unnskyld.

Jeg har ingen fasit, men jeg vil si det viktigste er å kunne lære av sine feil, innrømme dem og forandre på sin egen oppførsel. Da vil som regel alt det andre falle på plass. Og det er lov til å si at du ikke takler mer og trenger hjelp. Vi er tross alt bare et menneske…

Tusen takk til min mann, familie og venner. Jeg hadde aldri klart dette uten dere.

Ærlighet er ingen skam · Diverse

Gravid med en liten en i hus

Å være gravid igjen er jo ekstremt koselig, men også veldig krevende. Nå er jeg like heldig som sist med at jeg ikke er kvalm eller har noen store plager. Første månedene var jeg ekstremt trøtt, mye hormoner og hadde problem med å finne en god balanse. Spesielt da mannen hadde mye reising i denne perioden. Takk og lov for at jeg ha mine foreldre nær oss. Så det var enkelte dager han ikke ville stoppe å gråte. Han var sint og frustrert og det ble jeg også. Det var midt i overgangen på fulltid i barnehagen med mye forandringer på en gang for minsten siden pappa sjeldent var hjemme. Og det forstår jeg godt og det har han lov til. Bare litt dårlig timing for min del som var utstlitt uansett hvor mye jeg hvilte og mye hormoner som jeg skulle finne ut av. I full gråt og fortvilelse ringte jeg mamma og ba dem hente han. Jeg orket ikke mer.

Ærlighet er ingen skam · Diverse

Hverdagen nå

Tiden forandrer seg raskt. Og poden ble 18 mnd nå i oktober. Jo eldre man blir desto raskere går tiden. Og når man får barn, ja da aner man virkelig ikke hvor tiden blir av!

Han stortrives i barnehagen og begynner å kunne si ganske mye, men forstå alt man sier. Og det er utrolig fasinerende! Hverdagen blir så mye lettere når man kan kommunisere med den lille som forstå alt man sier.

Jeg har enda noen dager hvor jeg syntes det er litt vanskelig å finne balansen min. Nettopp fordi at minsten skal bli storebror i mars 2017. Derfor var det ikke så lenge siden at når jeg endelig hadde funnet balansen min, ble den litt forstyrret når man endelig ble gravid. da gikk det plutselig opp for meg at det hele starter på nytt. Og nå bare med 2 små som krever mammas oppmerksomhet på to helt ulike måter. Og det var selvsagt ikke lett å komme seg igjennom. det var mange tanker i hodet mitt på hvordan i alle dager jeg skulle klare dette en gang til… Heldigvis har vi begge vært veldig flinke til å prate om ting når man blir irritert. og jeg er så glad for at det har blitt slik. Det gjør ting så mye lettere og alle er da flinke til å snakke eller lytte til hverandre. Og alle har lov til å være sure, trøtte og frustrerte.

Vi gleder oss masse til mars og er flinke til å nyte tiden med minsten. Selv merker jeg at jeg ikke er helt ferdig med den perioden med å ha et lite knøtt. Og gleder meg til å kunne gi en lillestøster eller lillebror. Slik at de kan ha gleden av hverandres selskap. Det er ikke alltid vi voksne klarer å gi barna alt de trenger. De må nemlig sosialiseres med andre barn.

så får vi håpe at nå som man har vært igjennom perioden med en liten en at det blir lettere neste gang.

Når tiden går er man alltid spent på hva som vil bli den neste prøvelsen, men foreløpig må jeg si det går veldig bra.  han prøver hele tiden å teste oss, men vi er klare på de reglene vi har. Og ellers er vi flinke til å kommunisere hvorfor vi sier nei. Og det ser ut til å virke på minsten i hus. foreløpig.

Det er ulike faser jeg har sett mine venninner har vært igjennom med sine barn, som vi faktisk ikke har vært igjennom på samme måte. Selvsagt har det vært perioder hvor han absolutt ikke ville ligge på stellebordet, men da gav jeg meg ikke. Om han så lå å skrek og prøvde å vri seg unna så lot jeg han ikke gjøre det. Så var det bare noen få dager så forstod han det og nå koser han seg igjen på stellebordet. Og vi har alltid en morsom lek eller kosestund når han må ligge der.

Nå har han også begynt å sove godt om nettene i lange økter. Stort sett kan man legge han for natta og så er det stille frem til ca 23/24 tiden. Noen ganger kommer det litt lyd før han selv sovner, andre ganger gir jeg meg og gir han sutten. Kommer ann på hvordan han griner. Man hører om det er sutregrin, oppmerksomhet eller noe annet. og da er det gjerne stille til vi skal opp mellom 0630/0730. Så veldig heldig sånn! Håper det fortsetter slik og ender opp med å være stille fra leggetid til våknetid.

Selvsagt har vi noen kvelder hvor han sutrer og ikke vil sove. Så langt det lar seg gjøre prøver jeg å holde meg unna. Ut ifra type gråting. Og det ser ut til å fungere fint. Jeg husker alltid på at han har spist godt, drukket litt vann og har det han pleier å ha i senga for å sove. Vet jeg han har det lar jeg han bare sutre. Det gir seg som regel etter 15-30 minutter. Som jeg sier til min mann, om han skrikegråter uten stans, ja da må vi ned. Men om han sutrer litt, stopper opp og sutrer igjen. Da venter vi lengst mulig med å gå ned. Plutselig sovner han.

Og han er jo bare den aller beste på alle måter! Utrolig at vi har fått en så flott sønn.

Ærlighet er ingen skam · Diverse

Når ting faller på plass…?

Som jeg tidligere har nevnt er jo alt bare faser. Vi har alle gode og dårlige dager. Og det må være lov. Men som foreldre er ikke alltid dette like lett. Jeg går igjennom veldig mange faser som er frustrerende for meg, og selvsagt for mine nærmeste som sliter med å forstå når jeg ikke helt klarer å sette ord på hva jeg går igjennom. og det resulterer i alt jeg får frustrasjons utbrudd. Som da blir kort lunte, trøtt, sliten og klarer ikke sette ord på følelsene jeg har.

Takket være poden har jeg klart å bli flinkere til å fortelle og snakke om mine følelser. Jeg har egentlig aldri vært den personene. Jeg er den som brøler og kaster ting på gulvet om jeg blir frustrert. Men da jeg så at minste mann reagerte på samme måte som meg fikk jeg en ordenlig tankevekker. Det er ikke slik jeg ønsker at vi skal ha det her hjemme!

Ja, det er lov til å vise følelser, men det skal ikke være lov til å kaste ting og være stygge mot hverandre. Guttungene hadde jo sett at når mamma ble sinna kastet jeg ting i gulvet og gikk men jeg brølte ett eller annet på vei ut døra som jeg smalt igjen…

Du aner ikke hvor mye jeg skammer meg for at min sønn har sett denne siden av meg! Nå har ting derimot snudd helt her hjemme. Da jeg så hvordan han selv taklet frustrasjon, og gjorde liknende som meg, ja da tok jeg grep og satt meg ned med min mann og prøvde å forklare hvordan jeg hadde det opp i alt.

For meg er det å være mamma alt. Og samtidig er det viktig å være seg selv også. Hva gjør meg glad alene? Hva ønsker jeg å gjøre kun for meg selv, om jeg skal gjøre noe egoistisk å tenke kun på meg selv?

Det er en balanse man som kvinen skal finne. Og dette har vært veldig tøft syntes jeg. Det er vanskelig å skulle finne balansen om det å være mamma, kjæreste, samboer, datter, storesøster, venninne, kollega og ha overskudd til å være seg selv opp i alt dette. I perioder så velger man bort alle andre sider, og fokuserer kun på den ene rollen man har. Å være mamma. Nettopp fordi den lille er helt avhengig av deg og fin omsorg. Noe jeg så gledelig gjør uten å tenke. Men når poden da begynner å bli selvstendig. Og da tenker jeg alt fra å slutte med amming, vil være mer hos pappa, vil leke alene, krabber, går, spiser selv uten at jeg som mamma må hjelpe til eller å være til stede. Da føler jeg meg hjelpesløs, for hvem er så jeg da? Hvordan skal da jeg være som mamma? Nå får man plutselig tid til å være litt av de andre rollene også, og folk rundt deg krever litt at du er den rollen også. Det føles som et stort press, fordi du nettopp har funnet ut av hvordan rollen som mamma er, men så føles det ut som om man må finne ut av mammarollen helt på nytt igjen når og alle forventer at man skal være alt det andre også. jeg forstår at min mann vil at vi skal være kjærester også, det vil jeg også veldig gjerne. Og det har vært veldig vanskelig. jeg elsker han over alt, og det som er vanskelig å er lage plass når man endelig kan få tid til kun seg selv.

Det er dette jeg sliter med, å finne balansen å få prioritert seg selv også. For det er viktig.

Tittelen sier at ting faller på plass. og ja, det gjør det. Hele tiden må man skape nye balanser i livet for at det skal fungere. Og det er jo og den store prøvelsen med det å være/bli foreldre. Finne en balanse som alle kan trives med. Vi er jo tross alt bare mennesker som prøver så godt man kan. Og det viktigste opp i alt dette, av min erfaring er å prøve å sette ord på følelser og ta seg tid. Det sies jo at Roma ikke ble byget på en dag. Og det er nemlig noe i det. Klarer man å akseptere, respektere og lytte til hverandre, så er alt mulig. Alt er jo faser. Ikke vel?