Ærlighet er ingen skam · Diverse

Hva søren skjer?!

Hva i alle mine dager?! Plutselig fra den ene dagen til den andre så forandres idyllen til et rent H…..!

Jeg aner virkelig ikke hva som skjedde. Plutselig sov han urolig på natta, han ble fy forbanna bare han så på meg og jeg klarte ikke roe han ned. Uansett hva jeg gjorde, så ble det verre. Eneste utvei var å vente til det var over. Skikkelig raserianfall som kommer uten forvarsel.

Nå kan jeg legge til at man underveis begynte å skjønne hvorfor gullungen plutselig ble mitt verste mareritt.

Det er mye de små må gå igjennom. Slik som jeg har delt med dere før, så er det jaggu med ikke lett å være liten og ikke har mulighet for å uttrykke seg på samme måte som vi voksne kan. Eller større barn. De kan uttrykke seg på utrolig måter, men når ikke språket enda sitter på plass, så kommer frustrasjonen raskt! Og der har du min lille demon.

H….! Hjemme varte ca 1-1,5 uker. Og det eneste var å overleve dette og se lyset i tunnellen, som riktignok akkurat der og da virket helt mørk. Jeg så ikke lyset i det hele tatt og var virkelig på bunnen selv. Og selvfølgelig er mannen bortreist i denne perioden, så jeg må klare det verste selv. HELDIGVIS har jeg foreldrene mine og min bror rett i nærheten. Så når han ikke var i barnehagen kunne jeg levere han til dem når det stod på sitt verste og jeg selv hadde nådd bunnen.

Men til syvende og sist kan man ikke bare levere dem vekk heller. Man skal lære dem å takle vanskelige perioder, og her er det veldig viktig at man klarer å beholde roen, og løse det slik man selv ønsker å barnet sitt skal løse og reagere. DET ER VELDIG LETT Å SI! MEN JEG HAR SELV IKKE KLART Å GJØRE DETTE PÅ DEN BESTE MÅTEN! Jeg kan ikke sitte her og fortelle at sånn og sånn skal du gjøre det. Jeg har nettopp selv brølt og skreket til mitt barn. Jeg ble svarten med så lei av grining og sinnet til guttungen at jeg selv brøt ut og viste min verste sider i form av skriking og brøling. MEN jeg er ikke den eneste som har gjort dette. Og jeg kommer garantert til å gjøre det igjen….

Og jeg angrer like mye hver gang. Kanskje mer og mer… Det er ingen unnskyldning, men forklaringen er: Når poden etter flere dager og netter har raserianfall som gjerne varer opp til 2 timer på det verste uten stans, uansett når tid på døgnet det starter. Da sier det seg selv at hver enkelt menneske får nok og flipper selv. Og det er ingenting som skal til før det utløses. NOK ER NOK! Og ja, jeg nådde bunnen igjen og ble helt utslitt.

Stakkars poden opp i alt dette, som er grunnen til oppførselen, er at det kom 4 nye tenner, forkjølet med tett nese og hoste, som resulterte i at han ikke fikk spist nok mat, ikke fikk han sover, pappa var mye borte i denne perioden, mamma måtte jobbe og lange dager i barnehagen. Det er klart at dette må få utbrudd en plass. Og da ble det raserianfall som er et resultat av alt dette. Og det forstår jeg så inderlig.

Og når man føler man har nådd bunnen og det ikke kan bli verre, så blir det det. Og alt i din verden bare raser sammen. Og du kan ikke skjønne at du i det hele tatt ønsket å få denne ungen. Men så opp i alt raseri til både deg og poden, blir han plutselig stille. Strekker armene opp mot deg, etter å ha sparket, slått og kaste ting på deg. Du ser poden i øynene, som er fylt av tårer, og løfter han opp. Og den lille holder deg ekstra godt fast og du sier unnskyld for at mamma var så dum å brølte og skrek. Det var skikkelig slemt og mamma må ikke gjøre sånn. “Mamma forstår at ikke alt er like lett når man er liten. Unnskyld.”

Så plutselig er alt over og poden som så ut til å hate deg aller mest i hele verden, plutselig viser all kjærlighet og trenger deg aller mest i hele verden.

Det er utrolig det spesielle båndet man har til sine barn som mamma. Uansett hvor sinna og forbanna de er, og det føles som om de hater deg over alt på jord. Så vil vi elske dem uansett. Og de vil elske deg for at du ikke gir opp.

Denne perioden fikk meg til å se på mine reaksjoner på en litt annerledes måte. Jeg måtte igjen finne meg selv og se min reaksjon utenfra. Det er ikke lett når det står på. Men det må man. Man må lære av disse periodene og gjøre sitt ytterste på å veilede de små til hvordan de skal reagere. Reagerer vi med sinne og blir forbanna tilbake. Ja, da har vi en ond sirkel.

Det er lov til å være sinna, og i det hele tatt vise følelser. Men det å skade andre, være respektløs eller å ødelegge noe er ikke lov. Her må man sette klare grenser og kunne si unnskyld.

Jeg har ingen fasit, men jeg vil si det viktigste er å kunne lære av sine feil, innrømme dem og forandre på sin egen oppførsel. Da vil som regel alt det andre falle på plass. Og det er lov til å si at du ikke takler mer og trenger hjelp. Vi er tross alt bare et menneske…

Tusen takk til min mann, familie og venner. Jeg hadde aldri klart dette uten dere.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s